hetblomst

Jeg fikk så kjempe lyst til å skrive igjen. Skrive så fingrene mine gjør vondt og jeg får senebetennelse slik jeg hadde i første første klasse. Jeg vil skrive om alt, jeg vil skrive om sommerfuglene som kribler i magen, jeg vil skrive om regnet som høljer ned, jeg vil skrive om den fantastiske bursdagen min jeg hadde for et par dager siden, jeg vil skrive side opp og side ned med fine ord om verdens beste venner som får jeg gjennom dagene og som får meg til å smile når jeg aller helst vil gråte. De som ler meg opp i trynet når andre ikke tørr, de ja. Jeg vil skrive om de. Jeg vil skrive om festene, om dansene, om guttene, om livet. Kanskje jeg skal gjøre det. Men hvordan starter man å fortelle om livet? Det blir for dumt. Hei, jeg ble født på SIA. Feil. Jeg ble født akkurat nå, på nytt. Akkurat som hver eneste dag når jeg våkner opp av at solskinnet ødlegger nattesøvnen min med et smil og ler av meg mens det smiler og sier at Aurora, nå har du forsova deg igjen. Ja, så har jeg vel det. Kun fordi jeg ligger oppe langt på natt og ikke får sove og tenke på alt som får meg til å egentlig ville drømme meg bort, eller inn. Ikke vekk fra alt, jeg liker meg. Men jeg vil oppleve, jeg vil sanse. Sanse deg, sanse meg, sanse gresset. Kanskje på legge meg ned på et pledd i hagen med solbrillene på tuppen av nesa, late som om jeg skal lese skolebøker mens en annen god bok vinner kampen etter første pensumside. Ha en flaske med kaldt vann ved siden av meg i skyggen, si hei til naboen som ser rart på meg og sier at nå får jeg forkjølelse i posten. Kanskje jeg får det. Kanskje ikke. Nyte livet dere. 

Noen ganger så savner man jo det livet man hadde før. Man bytter jo liv. For et par år siden var jeg et helt annet sted enn det jeg er nå, og bare året før der var det jo full forskjell. Forandringer fryder, noen ganger er de negative, de dreper deg innvendig, skraper innsiden av lungene dine, du får ikke puste, skjærer opp hjertet ditt, du får ikke puste. Så sitter du der, etter å ha vært hjerteofferet, så er du sterkere enn noen sinne. Jeg skal ikke si "what doesn't kill you makes you stronger" for jeg hater den quoten der. Det er ikke alt som gjør deg sterkere. Noen ting bryter deg ned og man kommer seg ikke alltid opp igjen. Allikevel må man komme videre. Videre til noe annerledes, kanskje noe bedre. Kanskje det er noe som er så fantastisk at hjertet ditt vokser fem cm i bredden og du sliter med å puste, ikke pga det gjør vondt, men fordi blikket til en annen person gløder. Da kan du smile, og tatovere på deg et klisjeutsagn som du må forklare til alle og enhver som ser det. Ingravere det. Ingravér at du har vært verre, men nå, nå er du faen meg tilbake. Livet dere. 

Ja, det kan a godt si. Hva skal jeg si da? Jeg sier det, mener det, forstår det, men allikevel. Klarer ikke. Hvor ofte gir man ikke råd til andre, og klarer aldri følge de selv. Bare gjør det, det kommer bare gode ting ut av det. Forteller man. Allikevel sitter jeg her og har så masse jeg ville gjort, så masse jeg ville sagt, så mye å vise! Hvorfor ikke bare løpe bort til han kjekke og kysse han på kinnet, si: så kjekk du var i dag, så smiler du og forsvinner. Jeg vil skrive om kjærlighet. Slik jeg gjorde når jeg var seksten og stupforelska i han eldre, han som hadde skjeggete kyss og harde klemmer. Året jeg ble kjent med meg selv. Nå vil jeg skrive om ekte kjærlighet. Ikke jeg tror jeg elsker han jeg driver med, nei ikke han, han andre, men den andre typen. Den som får deg til å kvie hver gang han skal ta fly fordi du er redd det skal skje noe, eller når du ser på kjærlighetsfilmer og klarer ikke følge med på handlingen fordi du tenker på hva han sa til deg den kvelden i regnet. Sånt vil jeg skrive om. Når kommer det? kanskje når livet mitt skal forandres atter en gang og alle vennene mine fordufter hit og dit og jeg drar lengst av alle. Vekk fra alt det trygge, vekk fra alt som er mitt, og ut og bort. Hva om det blir enda bedre. Enda bedre enn nå. Da kan jeg dø av lykke. Må bare oppleve kjærligheten først. 

Hei barn. Jeg gjør ikke så mye, jeg. Har heldags hele tiden, sover, savner søstra mi litt for mye, gleder meg til å flytte til Trondheim, gleder meg til jeg skal flytte til Paris etter det, gleder meg til å studere og ikke gå på vgs lenger, gleder meg til i morgen når den neste hotel cæsar kommer ut (jeg bare døøør etter å få vite hvem som har kreft...), og jeg gleder meg til neste onsdag for da har jeg bursdag. Ja, da har jeg bursdag... HUSK DET! Gave mottas med takk. Og kanskje en klem. Hvis du har med en dumlekjærlighet. 

Ja, da sitter jeg her. Jeg elsker virkelig frihelger, dere aner ikke. Når man jobber hver helg i sånn åtte uker, også poff, to friuker etter hverandre! Mer lykkelig går det ikke ann å bli. Så igår dro jeg og spilte tennis i oslo med to kompiser, og koste med jentene på kvelden. I dag tok vi oss en kjapp tur til senteret for å kjøpe inn til dagens festligheter (drikke+strømpebukse....) og nå har jeg fikset meg. Det starter tidlig i dag siden vi skal på konsert som vi skal være på rundt ni, og da må inntaket begynne fort. Det blir skikkelig bygdefest idag, ca hele kommunen kommer. Det blir så gøy! Jeg har selvfølgelig pynta meg med blondeskjørt og skjorte, not matching at all, og jeg elsker det. Hahaha. Det er nå venninnene mine sukker... Men jeg har stort hår, kråkereir, og det liker de. Rare, fine mennesker. Også må jeg gå med tversover BH for at det ikke skal være nær tatoveringen min og den glir ned og det kommer til å plage meg i hele kveld. FML. For en fin dag <3 

Som drømt, så gjort. Mandag - drømte, tirsdag - bestilte, onsdag - ferdig! Da har jeg verdens fineste fjær på ryggen og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Selv om da jeg sitter der og blir pint og roper et stille faen så føler jeg at det kanskje ikke er verdt det allikevel, men det sekundet hun endelig svarer ja på at hun er ferdig, etter at jeg har spurt ca 10 ganger, puster jeg lettet ut og hviner av glede og tenker at det her, det er det smarteste jeg noen gang har gjort. Jeg elsker de andre tatoveringene mine, men den her... Den ELSKER jeg. Et par av venninnene mine hater meg allerede, og det tar jeg meget positivt. Jeg gleder meg dog til den dagen jeg kan ta på meg en vanlig BH igjen, det vil si to uker til. Blir bikini på meg de neste ukene. Som en gutt i klassen min så fin bemerket seg: jasså ja, derfor du har hengepupper i dag. Takk takk, elsker dere alle. Liker da bedre de som måtte sjekke etter. Hahahaha. Fine greier. Nå skal jeg på jobb, og det kommer jo ikke til å se dumt ut når du ser bikinistroppene ved halsen over tskjorta. "Nei, du vet, klar for å sommern". Kunder går på alt... 

Gjør ganske fort fortsatt, og kan jo ikke ligge på ryggen, eller sitte slik at den sitter inntil. Kjempe gøy å kjøre for å si det sånn! Ser helt gal ut. Mer enn vanlig. Hadde med meg de vanlige, Mamma og Henrikke. De proppa i meg godteri og brus for at jeg skulle få i meg sukker slik at jeg ikke skulle besvime. Var rimelig kvalm før jeg skulle ta den for å si det sånn. Jaja, se bort i fra alle de fine føflekkene mine ryggen a, de er ikke så fine... Nå håper jeg folk legger fokus på noe annet hvertfall. 

GLEDER MEG TIL SOMMERN. 

Å herregud dere, jeg har sittet å sett rundt på tatoveringer i flere timer, og klarer ikke få tanken ut av hodet. Har en i hodet som jeg har hatt helt siden jeg tok den første. DET MÅ SKJE. Jeg kan ikke leve uten den. Jeg snakket jo om å gjøre det med en gang på den første, men ville ikke ta en så stor tatovering som den første. Og glad er jeg for det, for det er var fader meg så vondt at jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men det kan jo ikke sammenligne seg med den jeg tok på armen da, da ville jeg bare gå å dø. Men herrefred, den er verdt det! Kanskje jeg skal ønske meg den tatoveringa til bursdag igjen? Jeg skal ikke bli en person med hundre tatoveringer, selv om jeg syns det er superfint. Det er så fint at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Ja, nå er jeg i det humøret der ja. FAEN. 

Hei pene mennesker. I og med at jeg aldri skriver noe her, vet jeg med sikkerhet at det bare er mine søte, trofaste jenter som alltid klikker seg inn her som leser (og Mamma). Akkurat nå sitter jeg som vanlig å venter på å bli henta, og har vært klar i en evighet. Håper veldig mange føler seg truffet, med tanke på at alle vennene mine kunne vært med i konkurransen Verdens tregeste person. Det har nettopp blitt påskeferie, og jeg har min første frihelg på kanskje åtte uker. Hvor deilig er ikke det? Veldig! I kveld skal jeg kose meg med jentene mine, for det er det som faktisk er bra. Ikke annet tull, for det fungerer ikke uansett. Hjerte hjerte hjerte. 

Sånn våknet jeg opp i dag tidlig. Eller ikke...... 

Nå sitter jeg og klør på såret mitt på venstrehånda, er sulten fordi det gjør vondt og spise i kjeven og jeg liker ikke å ha vondt, men jeg tror sulten snart vinner. Samtidig kjeder jeg meg, og har en sterk sjokoladesmak i munn etter at jeg fikk milkshaken til Silje. Har jeg nevnt hvor kul Silje er egentlig? Til sommeren skal jeg og Silje dele et superstort hotellrom alene, og vi skal rocke hele Kypros. Tror vi alle vet hvilket rom som er best. Eligonia rom 220. Hjerte. Men jeg kommer til å savne Emilie så det gjør vondt i magen. Etterpå skal jeg til Mamma, og jeg prøver å overtale henne til å spise kjempe god Pasta som jeg har spist så mye av i det siste, selv om det ikke er så sunt og jeg og Mamma prøver å være sunne. Vi er visst altfor glad i livet til det. Noen dårlige nyheter i dag, men andre morsomme ting som får meg til å glemme det, hvertfall for en liten stund. Nå vil jeg egentlig bare få på meg et skjørt, rette håret, og ta på meg høye sko og rusle i gatene i Paris. Men det kan jeg ikke gjøre før søndag. 

I dag er det fint vær og conversetime. (Selv om jeg later som om det er conversetime hele året..)

I går var en liten dritt dag, og til og med fysioterapeuten min var slem. Har auau i ryggen min nå for tiden, og det var egentlig siste time i går så nå er det bare å slenge seg på telefonen og krangle med forsikringsselskapet (det vil si: Mamma ringer). Jeg var på håndballtrening da, for første gang siden November. November dere, vi er i Mars nå! Tror aldri jeg har vært så sliten i hele mitt liv og når folk tok situps og pushups lå jeg langflat på gulvet og fikk ikke puste. Klarte meg fint med andre ord. HE-HE. Når jeg kom hjem falt jeg så og si i søvne, og der lå jeg. Er så fint når man må dusje på morgningen og man forsover seg. Aldri vært så rask i hele mitt liv, tror jeg. Når jeg kom hjem fra skolen i går forresten, var det ingen hjemme, så jeg ringte pappa, men han tok ikke telefonen. Så ringte jeg bror og han sa det så fint som det var: nei pappa er i Trondheim. Er ikke det sånne ting man skal fortelle ungene sine? Spesielt den minste? Jaja, han øver seg på å være selvstendig (stakkars gutten, jeg flytter jo snart, hvem skal han lage mat til???). 

Vil dere vite hvem jeg savner? Søstra miiiiii. <3

NÅ ER DET IKKE LENGE TIL PARIS, ELLER BURSDAGEN MIN, ELLER FESTIVAL, ELLER SYDENTUR ELLER AT JEG FÅR LEILIGHET OG FLYTTER. Fint liv!