hetblomst

De som kjenner meg godt, vet at jeg gråter av alt og ingenting. Hvis jeg ser en musikkvideo på to minutter, hvis jeg er sliten, hvis noen sier noe til meg som jeg kanskje tar feil, osv osv. Det skal ikke akkurat mye til for at krana begynner for å si det sånn. Hvis jeg ikke får til noe, da griner jeg hvertfall. På skolen, (før) på håndball, hjemme. Det er litt stress også. Være så jævla overfølsom. Men det som er saken, er at jeg er jo egentlig ikke det. Det er bare noen ganger, hvis man treffer i akkurat riktig tidspunkt, da treffer man jævlig godt også, og da går det virkelig ikke ann å slutte. Ha ha. Det er jo egentlig litt patetisk. Jeg er veldig personen som, at det plutselig kommer. Jeg klarer på en måte å ikke holde det igjen i det hele tatt. En gang satt jeg på bussen, også lot jeg tankene vandre (guud, så poetisk) og tilslutt begynte jeg å gråte. Jeg tenkte på hva som hadde skjedd hvis det og det, og mer enn det skal ikke til. Hvis noen knipser meg på låret, kan jeg sette meg ned og hulke i fireogtjue timer (det er vel mer pga den smerteterskelen min som ikke er der).

Jeg skjønner egentlig ikke helt hva jeg skal fram til. Er det det faktum at jeg vil at alle skal vite at jeg får tårer i øya av ingenting? Jeg fikk nettopp tårer i øya av en msn samtale, og det var ikke en: herregud-så-søtt-tror-nesten-jeg-må-grine samtale. Det kan være så lite som en smiley jeg helst ikke ville fått, så sitter jeg der. Jeg må virkelig slutte å være så mye på dataen, det fører ingen bra ting med seg, føler jeg. Du vet. Jeg føler mye rart jeg. Mamma sier jeg er overfølsom. Hun kjenner dattera si altfor godt. Jeg har ikke grunn til å ha tårer i øya i dag engang! Alt er jo faen meg perfekt. Skyt meg.







foto / Martin Langebraaten

Er det bare jeg som griner hele tiden, eller kan du trøste meg med noen skvetter dere og?